Kategorier
Uncategorized

Økonomisk vs. økologisk gevinst

Globaliseringen og det konkurranseøkonomiske systemet som utgjør bærebjelken i dagens velferdssamfunn, er om vi tenker bærekraftig utvikling, rigget som en negativ spiral hvor vi alle er deltakere og tilskuere.

Vi har i dag et system som favoriserer økonomisk gevinst foran økologisk gevinst, konkurranse foran samarbeid, forbruk foran gjenbruk og så videre. Systemet som er skapt av politikere gjennom generasjoner, er nå blitt så sterkt at det styrer selv politikerne. Det er en litt skrekkfull kunstig intelligens over det hele, hvor det nå er systemet og ikke menneskene som lenger har kontrollen.

Selv om vi vet at endring til det bedre skjer på en rekke områder, er det langt unna den endringstakten som ellers skjer rundt oss hvor teknologien er førende. Vi har fått et system hvor endring skjer så raskt at vi selv ikke klarer å følge med på alt som skjer. Systemet gir oss få muligheter til å utrede skikkelige konsekvensanalyser, slik at kortsiktig økonomisk gevinst trumfer langsiktig økologisk gevinst. Det skal bevises og dokumenteres forskingsbasert skade før et nytt produkt eller annet vi gjør mot planeten eller samfunnet stoppes, problemet er bare at da er det «litt» sent. Eksempelvis er det er en grunn til at det foregår et opprør omkring 5G teknologien.

Midt oppi det hele skal våre folkevalgte politikere ta avgjørelser som ingen er i nærheten av å ha de rette forutsetninger til å ta. Vi bombarderes av meninger fra eksperter fra alle kanter uten å være sikker på hvem som egentlig har de beste løsningene og hvem som egentlig har den riktige ekspertisen. Kompleksiteten kommer av at nye nisjer blir et fagområde som igjen avler nye nisjer. Kompleksiteten blir dermed så ekstrem at det blir umulig å foreta et kvalifisert valg mellom alternativene med dagens system rundt politikk, demokrati og ledelse. Dermed ender vi opp med kompromisser i valget mellom økonomi og økologi.

Selv om dagens system er avhengig av kontinuerlig vekst, vet alle samfunnsøkonomer at ingenting vokser inn i himmelen uten at mennesker, dyreliv og planeten tar skade. Vi mennesker er veldig flinke til å utsette endring helt til utsettelsen blir en krise. Dette er godt beskrevet innen atferdsøkonomi hvordan og hvorfor vi mennesker opptrer rasjonelt vs. irrasjonelt. Koronakrisen som er over oss i disse dager, gir oss en gylden mulighet til å endre systemet.

Nå er det opp til folket og ikke minst politikerne å utnytte dette kraften som generes, til å skape endring fra økonomi til økologi og fra konkurranse til samarbeid. Men, dette krever et dramatisk systemskifte ellers ender vi bare opp med små smuler og så er vi tilbake på det gamle sporet. Tenk deg en romferd hvor vi utnytter en planets gravitasjonskraft for å skyte fart videre. Det er altså i dette kraftfeltet vi befinner oss nå og derfor ekstremt viktig å utnytte maksimalt før det er for sent.

Jeg vil utfordre alle politikere til å sette systemendring øverst på agendaen. Gi prosjektet et navn slik at det kan diskuteres og materialiseres. Åpne opp for en nasjonal om ikke global dugnad. Det sitter mange kloke hoder og grupper med gode løsninger rundt om i landet og verden ellers, ikke bare i de etablerte fagmiljøene! Hvor begynner vi? Kan grunninntekt være det som skaper en positiv dominoeffekt på alt i fra klima til folkehelse? Det meste peker på det.

Jeg tror de fleste av oss nå kjenner et betydelig engasjement for endring. For første gang på evigheter ser Kineserne den blå himmelen over sine forurensede byer. Koronakrisen gjør det mulig for flere å oppdage at vi kanskje har et system som spiller mot oss enn med oss, la oss derfor utnytte mulighetene for å reversere spiralen.
Selv har jeg som forsker på endring og atferdsøkonomi sett at det finnes mange gode verktøy for endring som ligger ubrukt. Det er det politiske, demokratiske og økonomiske systemet som legger begrensningene på en leders makt, vilje og fokus. Vi har gjort oss selv til slaver av systemet, derfor er det nå i en krisesituasjon vi har muligheten å gjøre endringer.

Jeg, som sikkert veldig mange andre, er klar til å bidra. Kjære politikere, det er nå vi trenger handling fra dere som våre ledere og ikke bare administratorer. Det er nå vi er i kraftfeltet på ferden rundt viruset. Viruset skal selvsagt behandles, men vi må få søkelys på årsaken til problemet – altså systemet. Systemet vi har skapt er i seg selv et slags virus, det har selvbeskyttende mekanismer. I det lange løp er jeg redd det vil gå mye verre før det går bedre. Jeg vil likevel tenne et lite håp at det finnes ett menneske der ute som klarer å få media og politikeres oppmerksomhet, slik som Greta Thunberg fikk for sitt miljøengasjement. Kanskje denne gang blir det en politiker som tar ordet og leder oss på riktig vei? Når alt kommer til alt, vi er alle barn av denne jorden.

De som sitter med makten i dag, er media og de store virksomhetene med mulighet å fortelle og distribuere sine historier til flest mulig mennesker. Det er de historiene som er mest overbevisende og flest mennesker tror på som fører til at vi kjøper dem, blir standarden eller den nye loven. Staten styres tross alt av flertallet av de menneskene denne tilhører. Den som har evne å fortelle de beste historiene er oftest den som vinner, ikke nødvendigvis dem med de beste løsningene. Det er en grunn til at viktige møter og prosesser blir «kapret» av mennesker med den beste taleevnen fremfor dem som sitter på den beste kunnskapen.

En god løsning som kan bidra til ekte demokratiske endringsprosesser og beslutninger, er å innføre bruken av nøytrale prosessfasilitatorer. Dette er mennesker med spisskompetanse på å skape konsensus mellom motstridende interesser. Fasilitatorene vil jobbe side om side med endringsagenter som bidrar med ulike verktøy for det enkelte oppgave som skal løses. Tenk deg et system bygget på samarbeidsøkonomi istedenfor konkurranseøkonomi, for en spennende og fredfull verden det hadde blitt.

Del dette:
Kategorier
Ideer Meninger

Et nytt økonomisk system

Samfunnets konkurransepregede pengesystem står sterkere enn våre medmenneskelige verdier og vår pakt med naturen. Kunnskap om atferdsøkonomi kan bidra til et paradigmeskifte.


Allerede etter bare to uker inn i koronakrisen, har vi fått en dramatisk påminnelse hvor skjør og lite bærekraftig dagens økonomiske system er. Dette vet vi jo fra før med klimakrisen, men den blir mer usynlig for de fleste sammenlignet med korona epidemien. Uansett er begge en krise som vil få store konsekvenser i det lange løp om vi ikke gjør noe nå. Dessuten står vi overfor den fjerde industrielle revolusjon som kommer på toppen av det hele.


Med dette som bakteppe vet vi med ganske stor sikkerhet at det blir umulig å fortsette med dagens økonomiske system i det lange løp. Endringstakten vi erfarer med klimakrisen går så sakte at det på en måte var godt vi fikk en ny krise som forhåpentligvis ryster de folkevalgte tilstrekkelig til å innse det unngåelige.


Kostnadene av å skyve problemene foran seg blir betydelig større enn den ubetydelige investeringen som kreves om vi starter endringsarbeidet nå. For det er nå mens krisehjulene er i gang det finnes forståelse, vilje og ikke minst en betydelig skaperkraft.


Et av de beste verktøyene for å forstå alvoret, men også mulighetene vi nå stor overfor, er de atferdsøkonomiske prinsippene. Kobler vi på systemteori (hvordan alt henger sammen) og tilstrekkelig med kunnskap så ser vi muligens helheten, håpløsheten og sannhetene. Det som gir håp, er de fantastiske mulighetene. Elefanten i rommet er at vi skyver problemene foran oss. Faktisk er vi mennesker villige til å ødelegge en del av fremtiden, fordi vi velger den enkle og kortsiktige gevinsten som er mer synlig og fristende enn den langsiktige.


En stor utfordring for at vi nå skal klare å skape en positiv endring, er i hvor stor grad de folkevalgte klarer å skape rom for samarbeid og samhandling med sine borgere. En annen utfordring er om media evner å vise samfunnsansvar ved å sette søkelys på løsninger, eller om «se og hør» nyheter gir flere liker klikk og penger i kassa. Altså vi kjemper paradoksalt en kamp mot et system som undergraver et nytt og bedre system.


Det er lett å si, og det sies ofte, at vi må tro på det beste i mennesket. Ressursene skal fordeles likt og helst med gevinst til de som bidrar mest. Men hvis dette skal fungere må vi bygge et helt annet samfunnsøkonomisk system enn det vi har i dag. Man skulle nesten ikke tro det, men ulike systemer er allerede godt beskrevet. Problemet er at det finnes for mange teorier som gjerne beskriver de samme løsningene, men på forskjellige måter. Viktige ord og begreper mister derfor sin kraft og relevans og man ser ikke skogen for bare trær.


Det beste vi nå kan gjøre er å jobbe målrettet sammen, men initiativet og eierskapet må etableres på toppen – hos regjeringen. Alle de ulike fagmiljøer og mennesker som jobber og brenner for nye løsninger, trenger et lederskap og en plattform for samarbeid og samhandling. Jeg er overbevist at veldig mange ønsker å ta del i en slik dugnad. Spesielt alle dem som føler for å endre verden.


Vi kan både begrense de økonomiske skadene av korona epidemien og samtidig etablere grunnmuren for en mer bærekraftig fremtid. Men dette krever aksjon nå. For hver dag dette utsettes kan det koste oss og staten milliarder av kroner ekstra enn om vi ikke gjør det. Investeringen med å etablere et prosjekt og gi mandat til en ressursgruppe for å utrede en konkret plan, vil være en dråpe i havet i forhold til sannsynlige gevinster.


Et eksempel på et konkret verktøy er å etablere et såkalt «war-room». Et rom som både finnes digitalt og fysisk, hvor samhandling og utvikling fasiliteres av nøytrale eksperter. Her benyttes eksempelvis prosessmetodikk slik som «design thinking» for idéutvikling og innovasjon. Dette burde jo vært gjort allerede da koronakrisen traff oss.


Det bør inviteres til en nasjonal dugnad hvor ulike grupper etableres etter nisjeekspertise og på tvers av fagområder. En viktig del i dette er å sørge for et system der flest mulig kan bidra. Innovative løsninger finnes ofte utenfor de etablerte fagmiljøene og slik er ikke den norske stat rigget i dag.


Så hva gjør vi for å komme i gang? Prosjektet trenger et navn slik at det får en identitet og knagg for videre dialog. Hva med «prosjekt alfa»? Alfa har mange positive betydninger ref. Wikipedia.


På nytt stiller jeg spørsmålet om dere folkevalgte på vegne av folket, er villige til å investere en dråpe nå eller fortsette i samme spor og utsette oss for nye flodbølger i fremtiden? Koronaepidemien blir garantert ikke den siste bølgen som treffer oss.


Koronakrisen blir dessuten en lakmustest på hvor mange politikere og fagmiljøene rundt dem, klarer å lære at vi må endre systemet.

Del dette:
Kategorier
Ideer

Frys hele økonomien – den beste løsningen?

Hvis vi totalfryser økonomien koster dette samfunnet kun 22,5 milliarder kroner pr. måned. Svært få vil bli rammet, nettopp fordi alle transaksjoner blir frosset. Arrangementkalendere skyves ett år frem.


Konseptet er å fryse tiden, gå i dvale, for å fortsette der vi slapp når dette er over. En total nedfrysing gjelder selvsagt ikke de virksomheter som har en samfunnskritisk funksjon eller som klarer å holde driften i gang. Disse vil gå som normalt. Forslaget mitt er først og fremst ment for at vi bør tenke helt nytt – ut av boksen.

Regnestykket er satt opp slik: Månedlige utgifter til mat, drikke, medisiner og diverse pr. person kr.5.000. Vi er 5,5 millioner nordmenn. La oss si at 1 million av disse innehar kritiske samfunnsfunksjoner og stort sett ansatt i det offentlige pluss dagligvare og annet hvor disse har vanlig arbeid og lønn. De månedlige utgiftene til staten blir da 5.000 x 4.500.000 som blir 22,5 milliarder kroner. Selv om de reelle tallene ikke er nøyaktige, gir det en idé om hvor rimelig dette kan gjøres i forhold til dagens løsning som koster staten det mangedoblede.

En slik frysing av økonomien bør ideelt sett være en global dugnad slik at de selskaper som har utgifter til utlandet også reddes.


Noen hovedpunkter:

  1. Alle virksomheter fryser sine inn- og utbetalinger. Det vil si at alt utsettes frem til krisen er over.
  2. Unntaket er produksjon, kjøp og salg av matvarer og annet som er helt nødvendig opprettholdes.
  3. Ved virksomheter der produksjon av varer og tjenester fortsetter som før, skal inn- og utbetalinger også fortsette som før med eventuelle tilpasninger som er nødvendige.
  4. Tjenester slik som elektrisitet, vann og avløp, renovasjon etc. betales av staten.
  5. For privatpersoner og familier som ikke har råd til matvarer og medisiner under krisen og fryseperioden, vil penger bli utdelt fra NAV. De rike som har råd bør fortsatt betale av egne midler og dermed bidra til samfunnet.
  6. For privatpersoner og familier vil dette bety at husleie, alle lån, etc. fryses slik at man kun behøver penger til matvarer og medisiner.
  7. Når det gjelder alle store arrangementer skyver vi alt sammen ett år frem i tid. Alle kalendere og kommende år skyves et år frem slik at alt som skulle ha foregått i 2020 foregår i 2021 og dem i 2021 blir 2022 osv.

Fordeler med en slik løsning:

  1. Ingen av virksomhetene som blir frosset vil ha behov for inntekter eller betale sine regninger fordi hele systemet er frosset.
  2. Ingen virksomheter vil gå konkurs og alle vil ha den samme jobben når krisen er over.
  3. En enkel modell for staten å få på plass og håndtere nå og i etterkant av krisen.
  4. Bevare folks mentale helse i en ekstremt krevende situasjon.

Staten må bli mer åpen

Regjeringen må på banen og legge tilrette for dialog med sine borgere gjennom nye løsninger. I dag finnes det ingen åpen og direkte kanal hvor enkeltpersoner kan delta og bidra med forslag på løsninger. Det er jo neppe slik at de som jobber i stat og kommune eller fagmiljøene rundt dem sitter på alle svarene. En stor utfordring er når de som sitter med kunnskap på ulike fagområder skal tenke ut av sin egen boks, vil de alltid være begrenset av egne oppdagelser og opplevelser. Her er ingen tid å miste, samfunnet består av mange kloke hoder som er klar til å bidra. Selv har jeg, som endringsarkitekt, flere forslag til hvordan store komplekse problemer kan løses. Det er i dag mangel på et system i en krise der forslag kan presenteres og bearbeides på lokalt og nasjonalt nivå. Det er statslederne som har ansvaret for at disse dørene er åpne, spesielt i slike krisesituasjoner. Her vil teknologi som et av verktøyene ha en nøkkelrolle.


Del dette:
Kategorier
Endringsarkitektur

Change By Design

Hovedverktøyet til en endringsarkitekt kan være et “Meeting Design Framework”. Et rammeverk som opprinnelig ble utviklet for effektive møter og prosessene rundt møter. Etter hvert så vi at dette også fungerte i alle former for endringsprosesser generelt. Typiske begreper dette rammeverket består av er “design thinking” og “system thinking”.

Del dette:
Kategorier
Events

Eventbransjen bør profesjonaliseres

Eventbransjen består av mennesker og leverandører som jobber med ulike oppgaver til små og store arrangementer. Fellesnevneren er å bidra til å skape en god opplevelse for målgruppen og ikke minst sikre maksimal verdiskaping for alle interessenter. Event management som fagdisiplin er en form for ekstremsport på grunn av sin høye intensitet og med et hav av utfordringer og detaljer som er skjult for de ufaglærte. Fagkunnskap bør alltid ligge i bunn av det man holder på med og mangelen er betydelig i denne bransjen. Det sløses med penger og ressurser både i det offentlige og private næringsliv. Nå tar ekspertene grep for å profesjonalisere bransjen, ikke minst alle dem i de ulike virksomheter med ansvar for events enten det er strategisk eller operasjonelt.

Del dette: